EN uke igjen folkens!!
Jeg er helt nedgravd i pensum denne uken. Rett og slett! Det er siste innspurt!! Vi har nå hatt noen ekstremt intense uker med undervisning i patologi (sykdomslære) og nå er det siste innspurt. Det er sykt tungt stoff, det er sykt mye stoff og det er avansert, vanskelig og det utrolig mange detaljer og veldig mye å huske. Vi skal lære oss alt vi klarer på tre uker om generell patologi, kreftsykdommer, endokrine sykdommer, sykdommer i hjerte-og karsykdommer, sykdommer i fordøyelsessystemet, sykdommer i nyrer, urinveier og manlige kjønnorganer, nevrologiske sykdommer, sykdommer i respirasjonssystemet, blodsykdommer, kosthold og ernæring… osv osv! Det er uten tvil disse ukene fra vi startet 22. august og frem til nå 30. september som er de tøffeste ukene som har vært til nå i studiet, og kommer til å være de tøffeste ukene vi kommer til å ha. Når eksamen nå er ferdig om en uke letter det iallefall LITT. Det blir fortsatt hektisk, fortsatt mye å gjøre – men ikke SÅ intenst som det er nå.
Vi har sett streamopptak av forlesninger som ligger på nett, mens vi har notert så blekket spruter. Vi har vært på forelesninger for å repitere og få høre hva vi trenger å gå dypere i og hva vi kan utelate. Så har vi svart på studiespørsmål som har gitt oss en pekepin på hva vi må fokusere på. Nå er vi SNART ved enden. Vi skal i gang med de aller siste “områdene”, og etter det er det kun pugging, repitering og prøver å lære oss alt, forstå sammenhenger og sette alt sammen til en kunnskap som vi ikke bare skal bruke for å bestå eksamen, men som danner et grunnlag for den utdannelsen vi er i gang i. Jeg ønsker ikke lese kun for å bestå på eksamen, men for at jeg faktisk skal SKJØNNE dette, LÆRE det slik at jeg kan bruke det i praksis og i det kommende yrket mitt. Men det er tøft…
… og man møter veggen noen ganger. Man føler seg motløs, håpløs og ubrukelig. Man føler ingenting fester seg, og man føler man leser og leser uten å bli noe klokere. Man mister motet, gang på gang på gang på gang! Og man føler man aldri kommer til å komme seg igjennom alt dette.
… Men så kommer motet tilbake, sakte men sikkert klarer man se sammenhenger. Man klarer å huske årsaker, hvordan diagnoser stilles, hvordan de behandles, hvilke symtomer man må se etter, hva man absolutt IKKE må gjøre og hva man MÅ gjøre. Man klarer å huske komplikasjoner og mange detaljer rundt de tingene man har lært!
… før man igjen plutselig mister motet! Og slik fortsetter det! Og slik kommer det nok til å fortsette i mange år. For utlært, det blir man aldri i sykepleieyrket og det er det som gjør yrket så yhyre spennende.
Og dette er meg denne uken; ikledd joggis, uten sminke, nedgrav i pensum – nesten 24/7.
Jeg gleder meg til å se tvserier igjen, filmkvelder, venninnetid, kjærestetid, familietid.
LITT annen tid enn kun studier skal bli godt?
Noen tips?
Henger dere med? :)
Er dere her enda? Dere er jo så stille om dagen!
… akkurat som jeg er!