Er det noen som kan kjenne seg igjen i den følelsen? Å føle seg utilstrekkelig? Å ikke føle seg god nok? Å føle at man har sviktet som mamma og pappa? Eller kanskje som kone? Eller venn?
På lørdag hadde vi en lang prat her hjemme, om hva som betyr noe i livet, hva vi ønsker å fylle dagene med. Ønsker vi en hverdag som er fylt med jobb fra vi står opp til vi legger oss? Først på jobb og deretter med oppussing og styr hjemme? Ønsker vi å legge oss hver dag med følelsen av at vi nok en dag har skøvet ungene til side, bestikket dem med noe for at vi skal få tid til andre ting, eller sagt «Ikke nå, mamma skal bare». Vi innså at hverdagen er kaos, den er fylt av oppgaver, plikter og ansvar. Og ja… Man må jobbe, og prosjekter hører med – men det handler om hvordan man prioriterer tingene i livet. At noen dager er det lov å ha «oppussingsfri» uten å ha dårlig samvitittighet over alt som ikke er blitt gjort. Og at det heller bør være flertall av dager hvor de få timene vi har sammen med barna hver ettermiddag bør vi bruke sammen med dem – så kan vi gjøre andre plikter når de er lagt. At noen dager er det lov å ikke gjøre noe. Og noen kvelder kan man legge seg i sofaen, med beina høyt og kose seg med tv selvom oppvasken fortsatt står på benken.
Vi valgte å ta en familiedag, med kun familie fra vi sto opp og til vi la oss – og det var fantastisk. Fylt av sol, latter og glede. Sammen, alle sammen – som familie. Og ved å investere i barna på den måten, ble kvelden mye bedre også. Man la seg med god samvittighet, og barna var fornøyde og utslitte da de skulle sovne. Jeg er takknemlig for familien, for hverdagen og for oss. Men jeg trenger å stadig minne meg på hva som er viktig i livet. Og jeg må stadig repetere inni meg når man føler hverdan spinner rundt, man er sliten utmattet og ikke har mer tålmodighet; at jeg er heldig og velsignet.
Noen tanker og refleksjoner en helt annen mandagskveld.
Hva gjør du for å gjøre hver dag til en dag man vil huske og sette pris på?
