Heisann igjen blogglesere. Må først starte med å takke for all den hyggelige tilbakemeldingen fra sist fredag. Det gir meg virkelig motivasjon til å fortsette med “pappaspalten” :)
Denne uken har jeg virkelig fått kjenne på “alenepappa” følelsen. Rebekka her nemlig vært mer eller mindre fraværende denne uken. Selv om hun er til stede fysisk, betyr ikke dette at hun har så mye overskudd eller tid til så mye annet en sykepleierpensum. Ikke så rart når første eksamen står allerde 9. september. Men innimellom slagene klarer hun likevell å snike inn en gulvvask eller en klesvask. All “kredd” til henne!
Siden sist innlegg har det vært kickoff helg for menigheten. Her fikk vi besøk av et vennepar fra Oslo som hadde tatt med seg en gjeng musikere som var med å spillte og sang, Rebekka sang også. Jeg tok selv på meg ansvaret for å kjøre lys denne helga, noe jeg syntes er veldig spennende. Deilig å få bruke kreativiteten av og til. Så forrige helg fikk vi mye hjelp av farmor og farfar til å passe ungene.
Selv om jeg ikke var med ungene så mye denne helga fikk jeg likevel være vitne til at Tobias reiste seg for første gang. Det var utrolig morsomt å se! Tror han ble litt overrasket selv også, han var iallefall stolt som en hane der han sto å vrikket på rompa, lo og hylte samtidig. Så nå er det bare å rense alle vinduskarmer og border for nå står ingenting trygt lenger.
Ellers så har uka vært preget av litt sykdom. Begge ungene har hostet og snørret hele uken, og nå har jaggu Rebekka og meg dratt på oss litt forkjølelse også. Dette har ført til at vi har vært en del hjemme de siste dagene, og rett og slett hatt en rolig uke. På torsdag var jeg og Tobias en tur hos barnas oldeforeldre, noe de setter utrolig stor pris på. Det er vell for dem en liten vinn vinn situasjon; de får besøk av familie som de kan skjemme bort, samtidig som de får unnagjort en del huslige oppgaver som de ikke klarer selv lenger. Det er i bunn og grunn alltid koselig å besøke dem og jeg tror gleden er gjennsidig. Barna syntes alltid det er stas. Barna våre er veldig priviligerte som har oppegående oldeforeldre.
En av mine store lidenskaper er å spille trommer, noe denne uka har bært preg av. Det går med mye tid til å øve til ulike arrangementer, enten det er i form av å faktisk sitte bak et trommesett eller rett å slett bare lytte til musikk og pugge låter. For to uker siden spillte jeg på min 10års ungdommskolereunion, om en uke er det menighetsweekend og i tillegg er jeg huket inn som reservetrommis i Arena Porsgrunn + at jeg har et par andre bandprosjekter på si – Så er nok å ta av!
Jeg har et ønske om å utnytte denne permisjonen til det fulle, men føler at dagene fort kan flyte litt i hverandre. Er veldig lett å sitte inne hele dagen og kun følge rutiner, dette syntes jeg er litt trist. Ja, jeg får rett og slett dårlig samvittighet ovenfor Tobias. Så jeg trenger rett og slett noen tips fra dere; Hva kan jeg gjøre for å gjøre hver enkel dag unik. Hva gjorde dere som allerede har vært i permisjon?
… og til slutt, se hvem som tok beina fatt og henta Thea i barnehage til fots i dag!
( Sett inn “flink mann” kommentar her )
… God helg! Høres neste fredag! :)