Noen dager kan man kjenne at tankene spinner litt mer enn vanlig. Spesielt rolige dager. Jeg har jobbet hele uken og med fri idag tenkte jeg gjøre mye hjemme. Tobias har hanglet hele uken men var endelig bedre. Jeg leverte barna, spiste frokost og var klar for å komme meg i gang her hjemme. Men så slo “kula meg”, potte tett, småfeber og dårlig form. Jeg fant frem dyna, skrudde på tven og der ble jeg… hele dagen. Og på slike dager begynner tankene å spinne, spinne, spinne og spinne. Og nå fikk et behov for å rable ned noen tanker og refleksjoner.
Jeg begynte å tenke på de årene vi har vært foreldre; altså snart syv år. Vi har lært mye om barna – men enda mer om oss selv. Før vi fikk barn snakket vi mye om hvordan foreldre vi “ikke skulle bli”. Men vi har funnet ut (nå etter vi er blitt foreldre) at vi glemte å snakke om hvordan foreldre vi faktisk ville bli. Da jeg fant ut at jeg var gravid med Thea ble vi overveldet. Mens jeg gikk gravid gikk vi igjennom alle forberedelsesfasene, alt skulle være klart til den nye babyen kom, til barseltidene og de første ukene. Men der stopp det litt. Vi glemte å forberede oss på resten av ukene, månedene og årene. Flere som kjenner seg igjen?
Når man blir foreldre for første gang opplever man et sjokk. Man trur man kan forberede seg på det som kommer – men det er umulig. Man skal bli mamma og pappa for første gang. To oppvekster, to oppdragelser og to liv skal smeltes sammen til et nytt liv. To meninger, to oppfatninger, to valg skal bygges sammen til nye meninger og nye valg for et nytt liv. Og det kan bli litt kræsj. Man har kanskje oppfatninger fra man selv vokste opp eller har sett andre foreldre og tenkt; “sånn vil jeg ikke bli og sånn skal jeg ikke gjøre” – også står man i en situasjon fire år senere og vips er du den mammaen du lovte deg selv at du ikke skal bli. Eller så ser du mannen din være en sånn pappa du tenkte at han aldri skulle bli… Også må man spole tilbake, og starte på nytt. Man må snakke sammen, og bli enige; slik vi skulle blitt før disse barna faktisk kom til verden.
Det er ingen fasit på å være foreldre. Man kan ikke lese seg opp og forberede seg på det. Man kan ikke se på andre foreldre og tenke at “sånn kommer jeg aldri til å gjøre og aldri til å bli” – fordi det vet man ikke før man er foreldre selv. Man vet ikke om alle de uforutsette tingene som dukker opp helt plutselig. Alle de tingene som man ikke kan forberede seg på. Man vet ikke at når man har sovet kun tre timer på to netter så har man faktisk ikke like mye tålmodighet når 6-åringen ikke har startet å kle av seg pysjen etter å ha fått tre beskjeder, og at den kjeftingen man “aldri skulle gjøre” – plutselig har skjedd.
Tålmodighet og utholdenhet – to ting man bør ha, eller lære seg å få når man blir mamma og pappa. Man må prøve – og feile, og prøve – og feile igjen. Det finnes ikke en perfekt mamma, en perfekt mamma, en perfekt familie. Alle har ting de må og bør jobbe med, og alle gjør feil som faktisk er helt ok, fordi alle andre gjør disse feilene også. Man er ikke alene. Man er ikke den eneste som kjefter mer enn man bør, eller som maser mer enn man bør. Man er ikke den eneste som ikke leser for barna 30 minutter hver kveld, eller er ute med barna hver dag solen skinner. Du er ikke den eneste som puster lettet ut når barnetv kan skrues på etter en lang dag, og du er ikke den eneste som velger posegrøt i steden for hjemmelagde middager fra bunn. Du er ikke den eneste som føler deg som verdens værste mamma, eller verdens værste kone. Du er ikke den eneste som har et vaskerom hvor det flyter over, og en kjøkkenbenk hvor middagstallerkene fra mandag fortsatt står der på onsdag. Det er ikke bare du som har to uker gamle middagsrester i kjøleskapet fordi dere “skulle jo bli flinkere til å spise rester”. Og du er ikke den eneste som nok en dag smører prim på nistepakken til skolejenta.
Slapp av… du er helt normalt. Og heldigvis er det ikke slik hver dag og hver uke. Fordi dagen etter at kvelden ble avsluttet med gråting og anklager om at jeg er “verdens værste mamma og vi får ikke lov til noe” så kommer 6-åringen ut klokken 05:30 når du er på vei ut døra på tidlig vakt men verdens søteste, håndskrevne lapp hvor hun ønsker deg en fin dag på jobb. Eller så kommer hun inn til deg på sofaen en dag hun ser du er sliten, hun henter et pledd og spør om hun skal massere deg. Eller 3-åringen som kommer inn på natten, nok en natt og har de største, fineste dådyrøyne og spør forsiktig om å sove sammen med deg og bare kose litt. Når man alle fire kan krype opp i sofaen en lørdag kveld med hver sin popcornbolle og en kopp kakao og se film sammen. Når søndagslunsjen varer 1 time lengre enn planlagt fordi det er så koselig. Når man endelig kommer seg ut på søndagstur og det faktisk er kjempe deilig, og kan reise hjem å sitte sammen på kjøkkenbenken og bake boller alle fire.
Det er et ekstremt stor press fra utsiden om dagen, om at alt og alle skal være “S Y K T P E R F E K T”. Du skal se sånn og sånn ut, du skal gjøre alt husarbeidet selv, du skal lage alle middager fra bunn, du skal ha god økonomi, en god jobb og mye tid til familie. Man skal trene, spise sundt – samtidig som man skal kunne lage flotteste cupcakes. Man skal ha det ryddig rundt seg til en hver tid – samtidig som man skal engasjere barna. Hvem har satt disse kravene? Det er oss selv.
Hos oss er både mor og far i vanlig jobb. Jeg jobber 75% som sykepleier på Sykehuset som ligger 30 min. hjemmefra. I tillegg er jeg selvstendig næringsdrivende. Magnus jobber 100% som elektriker 20 min. hjemmefra. Tobias har full plass i barnehage, Thea går i 1. klasse og har full plass på SFO. De dagene jeg har tidlig vakt skal jeg være ferdig skiftet og klar til rapport kl. 07:00. Jeg må dra hjemmefra senest kl. 6:10. Jeg slutter kl. 15:00, skal skifte og er hjemme ca kl 16:00, hvis jeg ikke skal hente ungene. Når jeg jobber kveldsvakt skal jeg være klar kl. 14:30, så jeg må dra hjemmefra kl. 13:40 og er på jobb til kl. 22:00 som vil si jeg er hjemme ca kl. 23:00. Vi prøver å ha gode rutiner hos oss, at vi får raskt startet på middagen slik at vi kan spise middag “tidlig” på ettermiddagen. Men ofte er vi ikke hjemme før 16:30, også skal middagslagingen begynne.
“Samfunnet” forventer at det skal være sunn middag, laget fra bunn av; hver dag. Skal man klare dette, må man bruke en del tid. Innen man er ferdig å spise og gjerne rydde av bordet, er klokken allerede blitt mye. Så skal man hjelpe barna med lekser; to norsklekser, engelskgloser, mattelekser og leselekser – fordi det er forventet at barna skal bli gode på skolen. Så er det forventet at barna skal være med på fritidsaktiviter, gjerne både fotball, håndball, dansing og musikkskole (ja, satt litt på spissen!). Barna skal være sosiale, så de skal leke med venner etter skolen og barnehagen. Også skal man ha tid sammen som familie. Hvordan skal man rekke alt dette før barna skal legge seg i 19-20-tiden? I tillegg skal man være god kone, venninne, datter og mamma med et hus som skinner og er ryddig.
Man kan ikke klare alt, man klarer ikke være “S Y K T P E R F E K T”. Det er umulig, og det er faktisk slik at ingen er sykt perfekte. Døgnet har ikke nok timer! Jeg er ikke sykt perfekt, selvom noen har et forvrengt bilde av hvordan livet vårt er. Her er det like mye kaos som hos alle andre. Instagram, facebook, aviser, tv-serier og blogger bidrar til at man får et forvrengt bilde av virkeligheten og det skaper et økt press til hvordan liv man skal leve. Alt “utenfor” det som faktisk er livet gjør at vi får dårlig samvittighet over slik faktisk livet vårt er. Ganske sprøtt ikke sant?
Men du… Du er S Y K T P E R F E K T. Du er helt perfekt til å være akkuret i den posisjonen du er nå. Du er perfekt mamma for de barna du har, og mannen din ser på deg som den perfekte kone. Du er unik, du er verdifull, du er elsket og du har en plass – DIN plass. Vær stolt av den plassen du har, av det du har oppnådd, livet du har og hverdagen du lever i. Og derfor elsker jeg sangen som jeg har skrevet inn et utdrag fra under.
Vær deg selv, alle andre er opptatt!
Du vet vel om at du er verdifull?
At du er viktig her og nå?
At du er elsket for din egen skyld?
For ingen andre er som du!
Flere som kjenner seg igjen? Trykk “liker” under og del gjerne videre!